Halsteins musikkblogg

Torgny – “Big Day” from TORGNY on Vimeo.

Amulet-vokalist Torgny Amdam er i full gang med å stable en solokarriere på beina. I fjor ga han ut singelen «The Only Game». I musikkvideoen fikk vi et godt innblikk i rånemiljøet på Notodden.

Nå er Torgny tilbake igjen. Denne gangen er det russejenter fra Asker som spiller hovedrollen i musikkvideoen. Nok en gang er det Emil Trier som regisserer.

- Samarbeidet går ut på å sette levende bilder til min musikk, gjennom en dokumentaristisk og poetisk filmstil som utforsker unge miljøer eller fenomener i Norge, forklarer Torgny selv.

Videoen til «Big Day» har allerede blitt spilt over 30.000 ganger. Gluecifer-vokalist – nå VG-kommentator – Biff Malibu er en av mange som har skrytt av videoen på Twitter.

Albumet «Chameleon Days» kommer etter planen ut i oktober.

Hva synes du om videoen til «Big Day»?

Følg meg på Twitter!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oslos beste musikkfestival har i år, som i årene før, solgt ut billettene til festivalen lenge før den starter. Dermed kan de, som en av få festivaler i Norge, slippe å bekymre seg over hva værgudene steller i stand. Som i år til tider har gått amok i forhold til nedbør.

Ikke at det stopper hipstereliten og Mono-mafiaen fra å ikle seg den siste kolleksjonen fra keiserens nye klær, ta på seg hatt og Clark Kent-briller uten styrke i glassene – og avslutte med regnponchoen over antrekket.

For de skal jo på det som er Norges beste festival. Den hippeste, i hvert fall.

I går skrev mine kjære kolleger i VG at «de heteste amerikanske artistene strømmer til Øyafestivalen». Det stemmer ikke.

Sjekker man Hot 100-lista til Billboard – som burde være en grei pekepinn på hva som er det heteste i USA akkurat nå – er det bare en av årets Øya-artister som er på lista. Det er britiske La Roux. På 23. plass.

Big Boi er den største av de amerikanske stjernene på Øya. Hans siste album debuterte på tredjeplass på Billboard 200-lista tidligere i år, men har “bare” solgt 130.000 så langt.

Hva med å kalle en spade for en spade? Bandene er hippe, ja. Men hotte? Nei.

Yeasayer, LCD Soundsystem, Panda Bear og Pavement er kritikerhyllede, ja visst, men er det nødvendigvis en pekepinn på at det er bra? Sør-Afrikanske Die Antwoord (grøss) har jo også fått gode kritikker av flere anmeldere. Heldigvis vet Lydverkets Marius Asp å sette skapet på plass når det behøves.

Les Lydverkets Die Antwoord-anmeldelse fra Øya her.

Og anmeldelser er det nok av. Twitter flyter over av slagferdige #Øya-betraktninger fra både publikum og musikkjournalister. Det er til tider så mye, at man kan lure på om de i det hele tatt får med seg noen av konsertene?

For hadde de gjort det, hadde de sett at det så langt er en svenske som står for Øyas beste konsert i år. Tett fulgt av norske Purified in Blood.

Les Morten Ståle Nilsens anmeldelse av Robyn her

Og i VIP-teltet sitter de med litt kjendisstatus, og de som ønsker de hadde kjendisstatus, og drikker øl med begge hender. Mest sannsynlig hadde nok de sett at lyden på musikken i bakgrunnen var litt lavere, slik at folk kunne få hørt skrytehistoriene deres fra helgen før.

Men hva synes du? Er Øya Norges beste festival? Eller bare for hipstere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frontmannen til Twisted Sister hadde nemlig tatt turen til undertegnedes hjembygd Kvinesdal for å spille på Norway Rock Festival denne uken.

Men turen hadde tydeligvis tatt på for Snider, for da tiden endelig hadde kommet for å komme ansikt til ansikt med en av de mest kjente musikerne fra det hårete 80-tallet – var beskjeden om at 55-åringen var for sliten.

I stedet ble det en prat med Jay Jay French. 57-åringen som grunnla Twisted Sister i New York City i 1972. Og for en kjernekar French viste seg å være. Jay Jay var i kjempehumør da han holdt audiens på hotellrommet med utsikt over festivalområdet nedenfor.

- Vi spiller ikke så mange konserter i løpet av år, så da merker vi kjøret når vi først er på veien, innrømmer French.

I løpet av de 20 minuttene vi får tilbringe sammen rekker han å fortelle om mye forskjellig fra den lange karrieren til Twisted Sister, som senere samme kveld sjarmerer konsertpublikummet på Norway Rock som om det skulle vært 1985.

Han snakker om den gangen Dee Snider og Twisted Sister snakket Al Gores ekskone Tipper midt imot under en høring i Senatet på 80-tallet, som endte med Parental Guidance-klistremerker på CD-som inneholdt det Gore og gjengen var usømmelig.

- Latterlig, mener French.

57-åringen forteller om datteren som har en sjelden øyesykdom som de ikke vet hvordan skal kureres. Hvordan han jobber for samle inn penger til sykehuset i Boston som vet mest om sykdommen. Og om hvordan datteren har blitt sammen med en 18 år gammel gitarist.

- Mødrene til mine ekskjærester mener nok bare jeg har fått som fortjent, ler French.

Men han ler ikke av band som tar seg selv for seriøst. Noe han mener er grunnen til at Twisted Sister er populære fortsatt, selv om vi skriver 2010.

- Folk er leie av å høre folk som klager. Heavy metal handler om å ha det moro, mener French.

Det beviser han og de andre til gangs da de avslutter onsdagskvelden på Norway Rock Festival. Sammen med blant annet Megadeth og Saxon har de bevist at heavy metal fortsatt har et solid fotfeste i det som før kunne karakteriseres som beltespenna i bibelbeltet.

For det er imponerende det gjengen i Norway Rock Festival har fått til i løpet av fem år. La gå at jeg nok er inhabil så det suser, siden jeg tross alt er sambygding og metalfan. Men NRF har klart å bygge seg opp til å være landets største og beste rendyrkede rock- og metalfestival.

I skrivende stund har artister som Airbourne, tidligere nevnte Megadeth, Saxon og Twisted Sister, Slash og Killswitch Engage allerede stått på scenen nede ved bredden av Kvina på Øyesletta, tiljublet av fansen som trosset værgudene de første dagene.

Moroa fortsetter også i dag og i morgen. Og det blir spennende å se hvor lenge de kan holde det gående.

Hva er ditt festivalhøydepunkt så langt i år?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fortsatt to dager igjen av Hovefestivalen, men vi tar en liten oppsummering halvveis.

Sorry, Kvelertak, men Gallows er Hoves høydepunkt så langt.

Frank Carter og resten av mannskapet i det britiske punk/hardcore-bandet eide Amfi-scenen på Tromøy onsdag kveld.

De hadde riktignok mindre publikum enn det Kvelertak – som også leverte en knallkonsert – hadde på Hovescenen dagen før, men Gallows hadde balletak på alle som en.

Med låter som “London Is The Reason” (passende omdøpt til Norway Is The Reason), I Dread The Night, Misery og (deres mest kjente) In The Belly Of A Shark fikk bandet det til å koke blant publikum. Faktisk så mye at vaktene ville kaste noen av dem ut, men da sa Frank Carter stopp. Og den spede, bleke, rødhårede gutten har en enorm pondus.

For da fansen rev ned gjerdet i et øyeblikksgalskap, fikk også de klar beskjed om å roe seg ned. Og det gjorde de.

Før det hadde Carter og co rukket å dedikere en låt til kveldens yngste publikummer (med tilhørende stolte foreldre), og Lydverkets programleder Asbjørn Slettemark.

Slettemark selv var blant publikum foran scenen, og fikk klapp og klem fra gutta i både Kvelertak og Purified In Blood.

Og Kvelertak – som allerede opplever skryt i alle kanaler – fortjener faktisk mer. For åpningskonserten deres er den mest sette i Hoves historie. Og til tross for bandets – relative – unge alder, utstrålte også de en naturlig autoritet på scenen. Med tanke på at de bare har en plate i ryggen, har Kvelertak allerede mange imponerende gode sanger å ta av.

Så må selvfølgelig Muse nevnes. Tirsdag kveld var de verdens beste liveband på Hove-scenen på Tromøy. Matt Bellamy er en fantastisk musiker. Han er en glitrende gitarist, og like god på tangenter – og så synger han intenst bra. Muse er tightere enn spandex, og med lasershowet i tillegg til musikken ble det hele nesten til en utenomjordisk opplevelse.

Tirsdag må vi heller ikke glemme Paramore, som garantert levde opp til fansens forventninger. Misery Business er jo en låt god som noen.

Og australske Empire Of The Sun hadde åpningsdagens mest spektakulære show. Danserne hadde i hvert fall noen fantastiske kostymer.

Onsdag var det som sagt Gallows som gjaldt for undertegnede. Det ble også en liten titt på Them Crooked Vultures. Ja visst er det morsomt å se Josh Homme (Queens Of The Stone Age), John Paul Jones (Led Zeppelin) og Dave Grohl (Foo Fighters, Nirvana) jamme sammen på scenen. Men det dessverre ikke så mye mer enn det. En jam, altså.

Hva har vært dine Hove-favoritter så langt?

Følg meg på Twitter!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra ordlista:

hype verb (hverdagslig, nedsettende)

1 hausse opp, blåse opp
2 lure, trikse
3 øke

Jeg har ofte vært skeptisk til band som får masse forhåndsomtale – eller hype som det heter på godt norsk – før de allerede har rukket å gi ut en eneste plate. Hva den skepsisen bunner i er jeg faktisk ikke helt sikker på, men kan hende er det fordi jeg ofte er uenig med hva såkalte forståsegpåere finner for godt å trykke til sitt bryst.

Det har vært skrevet mye om hvordan dette bandet fra Stavanger med stor suksess blander sammen ulike musikksjangre, hvordan de samarbeider med de rette produsentene, får tegnet de rette coverne og fikk spille på Roskilde og Øyafestivalen – uten å ha gitt ut plate.

Platedebuten har resultert i terningorgier fra elleville anmeldere, som har konkurrert med hverandre om hvem som kan gi den mest overøsende rosen. Tekstlinjer som ville blitt latterliggjort i en slakt (utrydd dei svake, legg dei i lake), blir hyllet som vakker poesi.

Når de blir elsket av alle – inkludert slakteren fra Akersgata – blir ikke bare jeg skeptisk. Men denne gangen er jeg villig til å gjøre et unntak.

For Kvelertak lever opp til forventningene. Plata blir bare bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og man kan høre spor fra Turboneger i deres beste form (etter min mening er det Apocalypse Dudes – en av tidenes norske rockalbum) til Jimi Hendrix-aktige riff og brutal black metal.

Men hva synes du om plata? Fortjener Kvelertak all den oppmerksomheten de får nå? Eller er dette flokkmentalitet satt ut i praksis?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært store forventninger knyttet opp til Kvelertak-debuten. Jeg fikk endelig plata i dag, og var selvfølgelig spent på om gutta lever opp til hypen.

Det gjør de i aller høyeste grad.

Dette er hardt, rått og brutalt – og veldig fengende. Og vil garantert være en gjenganger på iPoden min i løpet av sommeren. Man kan bli i godt humør av mindre.

Har du hørt Kvelertak-debuten? Få det på!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra rockebyen Richmond, Virginia (som også har gitt oss band som Lamb Of God og Municipal Waste) kommer Alabama Thunderpussy. Dessverre har de lagt instrumentene på hylla, men først rakk de å gi ut denne godbiten.

Alabama Thunderpussy
«Open Fire»
(Relapse Records)
2007

Amerikansk sørstatsrock/metall er nok en passende merkelapp, synes jeg, men kategorisering av musikk er en debatt som kan dras ut i evigheten – så vi tar ikke den nå …

Uansett, ATP har mange bra album under belte(stedet). Jeg synes Open Fire er det beste. The Cleansing er en fantastisk åpningslåt, med måten trommene og bassen begynner alene, før gitarene kommer inn og varmer opp til klimaks.

Deretter bare øser de på, med låter som Void Of Harmony, The Beggar, None Shall Return, A Dreamer’s Fortune og selvfølgelig tittelsporet Open Fire.

Med en øksesvingende viking på coveret gjør ATP sitt harryutrykk perfekt.

Sjekk det, si din mening – og få det på!

Alabama Thunderpussy – None Shall Return

Alabama Thunderpussy – Void of Harmony

Alabama Thunderpussy – Word’s Of The Dying Man

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor jeg ikke hadde dette albumet på første tirsdagstips, er jeg ikke helt sikker på. Men det som er sikkert er at dette er mitt favorittalbum.

Metallica
«Master Of Puppets»
(Electra)
1986

Metallica mistet mange fans da de én etter én klypte av seg håret på midten av nittitallet. Bedre ble det ikke da bandet – med Lars Ulrich i spissen – gikk i bresjen for at musikknedlastingsnettstedet Napster skulle stenges, og brukerne saksøkes.

Det har i det hele tatt vært mange tunge perioder for Metallica-fans de siste 15 årene.

Men jeg er fortsatt fan. Selv om det er de gamle albumene som er mine favoritter. Og der er «Master Of Puppets» en soleklar ener.

Albumet åpner forrykende med «Battery», og etter det ser de seg aldri tilbake. «Master Of Puppets», «The Thing That Should Not Be», Welcome Home (Sanitarium)», «Disposable Heroes», «Leper Messiah», «Orion» og «Damage, Inc.». De kommer som perler på en snor.

Jeg hadde gleden av å overvære Metallica da de spilte på Download i 2006, og feiret 20-årsjubileet til «Master Of Puppets» med å spille alle sangene fra albumet i kronologisk rekkefølge.

Magisk!

Albumet er av mange regnet som tidenes thrash metal-album. Der er det selvsagt mange andre som er dypt uenig. Slayers «Reign In Blood» fra samme år er en klassiker. Og Megadeths – med tidligere Metallica-gitarist «Dave Mustaine – «Peace Sells… but Who’s Buying?» er også elsket av mange. Men for meg er M.O.P. favoritt.

Hvilket thrash metal-band eller album er din favoritt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På grunn av sykdom er ikke vokalist og gitarist Andrew Stockdale i Wolfmother i stand til å fly den lange turen til Europa fra Australia, og bandet må derfor avlyse alle sine konserter de skulle hatt i Europa i juni og juli.

Det skriver Live Nation i en pressemelding.

Dermed blir det ikke noen australsk oppvarming når Kiss inntar Lerkendal-parken i Trondheim 8. juni. I stedet stepper Stage Dolls inn på kort varsel, for å varme opp publikum før maskekledte Kiss går på scenen.

Wig Wam er fortsatt oppvarmingsbandet som går på først i Oslo 14. juni.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenkte det var på tide å få dratt i gang denne bloggen litt. To poster på seks måneder er vel ikke akkurat imponerende. Men nå er sommeren her. Festivalene står i kø. Og det kommer til å komme mer om det i denne bloggen senere.

Men jeg har også lyst å dele litt av mine musikkfavoritter, uavhengig av sjanger og om plata er fersk eller ikke. Alt fryktelig subjektivt, selvsagt.

Maylene and the Sons of Disaster
«II»
(Ferrett Records)
2007

Med Spotify er det jo ganske enkelt å oppdage ny musikk, og det var slik jeg snubla over denne plata. Bandet er hjertebarnet til den tidligere Underoath-vokalisten Dallas Taylor, som deler ut sitt kristne budskap som om han har djevelen hakk i hæl.

Musikken er svett og skitten amerikansk sørstatsmetall. Forestill deg en herlig blanding av Pantera og Alabama Thunderpussy.

Åpningssporet «Memories of the Grove» og «Plenty Strong and Plenty Wrong» er mine to favoritter, men denne plata er faktisk nesten uten dødpunkter – og har gått mange ganger på repeat hjemme i stua.

Sjekk også ut Maylenes album «III» fra i fjor, og da spesielt «Just A Shock».

Og gi meg gjerne en tilbakemelding på om dette falt i smak, eller ikke.

Få det på!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende